Jeg har alltid vært skeptisk av natur. Jeg stiller spørsmål ved det meste. Dette til min kones store frustrasjon, som noen ganger mener jeg bikker over i kverulering. Men under Covid-pandemien ble denne skepsisen satt på prøve.

Fra frykt til spørsmål

Da viruset traff verden som en bombe i 2020, reagerte jeg som de fleste: med frykt. Jeg fulgte rådene fra myndigheter og vitenskapsfolk. En stund. Etter hvert begynte noe å skurre. Hvorfor ble kritiske stemmer ikke bare ignorert, men aktivt kansellert? Hvorfor ble alternative forklaringer, som at viruset kunne ha lekket fra et laboratorium, stemplet som konspirasjon, selv om det senere viste seg å være en reell mulighet?

Når samfunn stenges ned

Skoler og samfunn ble stengt. Vi ble pålagt å gå med munnbind, selv da bevisene tydet på at effekten var minimal. Jeg husker ennå de lange blikkene på bussen da jeg sluttet å bruke det. Det var som om folk tenkte: Der har vi nok en av disse konspirasjonsteoretikerne. Hvordan havnet vi i en situasjon der uenighet ble tolket som noe farlig?

Masseformasjonens psykologi

Psykologen Matthias Desmet prøver å gi svar i boken Totalitarismens psykologi. Han beskriver fenomenet masseformasjon. Om hvordan hele samfunn kan fanges i en kollektiv forestillingsverden.

Han viser blant annet til det klassiske Asch-eksperimentet: En forsøksperson ble satt sammen med flere andre som i virkeligheten var skuespillere. Gruppen fikk se én strek på venstre side og tre streker av ulik lengde på høyre side. Oppgaven var enkel. Peke på hvilken strek til høyre som hadde samme lengde som den på venstre. Men når alle skuespillerne ga det samme gale svaret, endte mange forsøkspersoner med å svare feil, mot sin egen overbevisning, bare for å følge gruppen.

Desmet hevder at noe lignende skjedde under pandemien: Vi ble en del av en sosial dynamikk der frykt og gruppepress overskygget kritisk tenkning.

Vitenskap eller dogme?

Under pandemien ble vi stadig minnet om å «følge vitenskapen». Men vitenskap er ikke et ferdig svar. Det er en prosess av testing, kritikk og revisjon. Den britiske matematikeren Norman Fenton utfordret tallgrunnlaget for nedstengningene ved å vise hvordan økte smittetall i «andre bølge» i stor grad var drevet av testing, og at dødelighetstall var betydelig lavere enn antatt.

For dette betalte han en høy pris: Han ble utsatt for til dels grov hets, mistet forskningsmidler og ble marginalisert i fagmiljøet.

Leger som fremmet alternative behandlingsformer ble møtt med suspensjoner, mistet stillinger eller ble sensurert på sosiale medier. Og det var ikke bare ekspertene som betalte en pris: helt vanlige mennesker som valgte å ikke vaksinere seg, ble frosset ut sosialt, og mange mistet til og med jobben. I ettertid har det også kommet stadig flere rapporter om alvorlige bivirkninger av vaksinene som ble bagatellisert eller oversett. Når «The Science» blir et dogme og kritiske stemmer undertrykkes, er det ikke lenger vitenskap. Da er det politikk forkledd som sannhet.

Hva kan vi lære?

Jeg skriver ikke dette for å bagatellisere pandemien, men fordi jeg mener vi må lære av den. Når myndigheter og medier lukker døren for debatt, skaper det grobunn for mistillit. Når uenighet stemples som farlig, mister vi noe av selve grunnlaget for et fritt samfunn.

Skepsis er ikke et problem. Det er en nødvendighet. Ikke fordi alt skal avvises, men fordi sannhet tåler spørsmål. Pandemien viste oss hvor fort frykt kan skape konformitet, og hvor viktig det er å verne om rommet for kritiske stemmer.