Mordet på Charlie Kirk, den unge konservative stemmen bak Turning Point USA, har rystet meg dypt. Ikke bare fordi en mann er drept, men fordi reaksjonene på venstresiden viser en kynisme og råskap som truer selve demokratiet.

Hatretorikken har konsekvenser

I årevis har konservative blitt kalt fascister, nazister og høyreekstreme. Ikke bare de få som faktisk er ekstreme, men alle som våger å stå opp for tradisjonelle verdier, begrense statens makt eller forsvare ytringsfriheten. Denne retorikken er ikke uskyldig. Når man stempler en politisk motstander som nazist, gjør man dem til en ikke-person. Og når noen først er avhumanisert, er terskelen lavere for å angripe dem, også fysisk.

Asymmetrien i reaksjonene

Hver gang en høyreekstrem utfører vold, blir hele høyresiden kollektivt fordømt. Anders Behring Breiviks grusomme terror ble raskt brukt til å stemple ikke bare ham, men også vanlige konservative og innvandringskritikere, som medskyldige. Fortsatt brukes hans navn som våpen for å kneble debatt i Norge.

Når vold derimot kommer fra venstre, ser vi det motsatte. Da Charlie Kirk ble myrdet av en venstreekstremist, var det ingen kollektiv fordømmelse av venstresiden. Tvert imot så vi mennesker i sosiale medier, også i Norge, som jublet over at en konservativ stemme var brakt til taushet. Denne dobbeltstandarden er ikke bare urettferdig, den er farlig. Den sementerer et klima der vold mot konservative kan tolereres eller til og med appluderes.

Når ordet “hat” blir kapret

I Norge og andre land som har innført hatparagrafer ser vi hvordan dette forsterkes i praksis. Venstresiden sitter med definisjonsmakten over hva som er hatprat:

• I Storbritannia er det eksempler på at personer har blitt arrestert for å stille seg opp og be stille utenfor abortklinikker. Dette blir stemplet som “hat”.
• Å si at det finnes to kjønn blir i stadig flere sammenhenger tolket som “transfobi” og dermed hatprat.
• I Norge og andre land kan kritikk av innvandring, selv når den fremføres saklig, bli tolket som “hatefulle ytringer” og havne i gråsonen mot straffeloven.

Dette er venstresidens logikk. Men samtidig er det helt greit å kalle konservative for fascister, nazister eller Hitler. Slike stempler er minst like dehumaniserende, men de rammes aldri av loven. Resultatet er en asymmetrisk rettstilstand der konservative straffes for å mene noe, mens venstresiden kan hetse fritt.

Dette er også grunnen til at mange konservative, meg selv inkludert, mener hatparagrafer i bunn og grunn truer ytringsfriheten mer enn de beskytter sårbare grupper.

Et vitnesbyrd som lever videre

Men midt i dette mørket ser vi også noe annet. Charlie Kirk vitnet frimodig om sin tro på Kristus, og hans liv har tent en ild i unge kristne både i USA og andre steder i verden. Det står skrevet:

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt (Joh 12,24).

Hans død har virkelig blitt som et hvetekorn som faller i jorden og bærer frukt. For meg blir Kirk en inspirasjon til etterfølgelse. Ikke fordi han var feilfri, men fordi han våget å stå opp for sannhet og tro, selv når det kostet. Det minner oss om at ingen kan stanse Guds verk. Vold og hat kan aldri hindre evangeliet i å spre seg.

Jeg håper mordet på Charlie Kirk kan bli et vendepunkt. At vi sier tydelig nei til politisk vold og dobbeltstandarder, men samtidig løfter blikket og holder fast ved håpet. Demokratiet vårt trenger sannhet og rettferdighet. Men enda mer trenger verden Kristus, han som alene er veien, sannheten og livet.