DNA er ikke bare en kjemisk kode. Det er naturens språk. Det inneholder instruksjoner, et slags alfabet, som gjør at cellene kan bygge og drive hele organismer. Men et spørsmål står fortsatt åpent: Hvor kommer dette språket fra? Er det virkelig rimelig å tenke seg at et slikt system oppsto av seg selv, helt uten en forfatter?

Spørsmålet ingen vil stille

I dag er det nesten tabu i vitenskapelige kretser å stille spørsmålet om hvor livets informasjon kommer fra. Det er opplest og vedtatt at evolusjon og naturlig utvalg kan forklare hvordan livet har utviklet seg, og formet organismer over tid. Men hvordan forklarer man informasjonen som ligger innebygget i DNA?

Mer enn bare kjemi?

DNA er ikke bare kjemi, det er en oppskriftsbok for livet. Cellen leser denne boken, kopierer teksten til RNA og oversetter den videre til proteiner ved hjelp av små molekylære «fabrikker» kalt ribosomer. Resultatet er en prosess så nøyaktig og effektiv at den minner om en perfekt organisert produksjonslinje. Men det bemerkelsesverdige er ikke bare mekanikken. Det er det faktum at DNA faktisk inneholder informasjon som skaper liv.

Fra tilfeldige signaler til meningsfult språk

På 1940-tallet utviklet fysikeren Claude Shannon en teori for hvordan man kan måle informasjon. Den brukes blant annet i telekommunikasjon. Men Shannon-informasjon handler bare om mengden usikkerhet i et signal, ikke om hva signalet betyr. En tilfeldig bokstavrekke kan ha høy Shannon-informasjon, men er fortsatt meningsløs. DNA inneholder derimot meningsfull og målrettet informasjon, ikke bare tilfeldige mønstre. Det er instruksjoner som bygger celler, organer og hele organismer. Det er et språk.

Språk peker på intelligens

Og her kommer kjernen: Språk kommer alltid fra intelligens. Vi kjenner ingen unntak. Bokstaver, datakode og noter. Alt er symbolsystemer som krever en avsender med tanke bak. Når vi finner et slikt system i naturen, er det da urimelig å spørre hvor det kommer fra? Så langt har ingen vist at funksjonell, kodifisert informasjon kan oppstå av seg selv. Erfaringen peker entydig mot at slike systemer har intelligent opphav.

Er det tid for et metodisk skifte?

Vitenskapen har lenge begrenset seg til forklaringer innen naturens rammer. Det er fornuftig. Men når vi møter fenomener som ikke lar seg forklare bare med fysikk og kjemi, er det da «uvitenskapelig» å trekke inn intelligens som en mulig forklaring? Som Stephen Meyer skriver i Return of the God Hypothesis, er det helt legitimt å bruke slutning til den beste forklaring, en metode som er vanlig i både arkeologi og kriminaletterforskning. DNA peker mot intelligens som en nødvendig forklaring, ikke bare på hvordan livet kan ha startet, men også på hvordan det kan ha utviklet seg til det komplekse mangfoldet vi ser i dag.

Hypoteser uten svar

Mange hypoteser er foreslått: kanskje liv startet i en «RNA-verden», eller kanskje det kom fra verdensrommet (panspermia). Men ingen av disse ideene har klart å fullt ut forklare hvordan et fungerende informasjons- og oversettelsessystem kunne oppstå av seg selv. DNA, RNA og ribosomer må virke sammen som en helhet for å gi mening, og det er nettopp denne helheten som er det store mysteriet.

Å våge å stille spørsmålet

Man kan godt tro på evolusjon og likevel stille spørsmål ved livets opprinnelse. Og man kan se spor av design uten å måtte binde seg til en bestemt religiøs tro. Det virkelig uvitenskapelige er å unngå spørsmålet fordi det utfordrer etablerte oppfatninger. Vitenskap handler ikke om å beskytte dogmer, men om å søke sannheten, uansett hvor den måtte lede.